Alma (f.2005), Oslokid. Hva kan jeg skrive her for at folk skal like meg? Jeg vil ikke skryte, men jeg vil ikke underspille meg selv. Essensielt kommer dere til å dømme meg uansett, men å si at det ikke betyr noe, hadde vært en grov løgn, siden jeg på mange måter lever av at dere liker meg. Jeg prøver, jeg. Så får dere sende meg en mail hvis det suger. 

Jeg  lever i en slags symbiose med kameraet mitt. Vi har gjennom de siste årene skrevet en vakker kjærlighetshistorie sammen. Men som med alle forelskelser og nære forhold kommer også frustrasjon, fortvilelse, sinne og ikke minst hardt arbeid. Jeg har aldri reflektert så mye over meg selv, som jeg gjør i møte med fotografi, og uavhengig av hvordan det påvirker bildene mine, har det satt dype spor i hvem jeg er. 

 

Helt siden jeg var liten har jeg følt behov for å uttrykke meg kreativt, og jeg begynte tidlig å eksperimentere med ulike medier. Jeg har beveget meg mellom forskjellige uttrykk, og fått dyrket interessen min for foto med sol, vann, tid og kjærlighet. 

 

Foto er en krevende kunstnerisk flate å arbeide på, og jeg har brukt mye tid på å finne min vei i det som føles som et endeløst virvar. Hvilken retning skal jeg ta? Høyre, venstre? Nord, sør, øst, vest? Inn, ut?

 

Det vanskeligste har vært å skjønne hva jeg prøver å vise som fotograf, hva som kjennetegner mitt uttrykk, og hva jeg brenner for. Jeg har forstått at jeg av og til må vende blikket bort fra min egen hjemmebane og lete utover eller på skrå for at mine bilder skal gi andre svar.

 

En gjennomgående tematikk i bildene mine er det mellommenneskelige møtet, og ambivalensen i relasjonen mellom den som tar bildet og den som blir tatt bilde av.